Digitalt innfødte er vokst opp i en digital hverdag med teknologiske innretninger som den største selvfølgelighet. For dem er det naturlig at varer er digitale og ikke nødvendigvis fysisk. De digitale immigrantene er født inn i en annen hverdag der alle varer var fysiske og tjenestene synlige. De har vært med på en utvikling fra industrisamfunnet via informasjonssamfunnet og til den digitale verden. Denne utvikling har gått stadig raskere, og de digitale immigrantene har måttet gå igjennom en rekke endringer og tilpasse seg over tid. De har tilpasset seg i forskjellig grad avhengig av blant annet faktorer som jobb, utdanning og alder.
Mulitasking
For de digitale innfødte, i motsetning til digitale immigranter, har skjermer, tastatur og stick vært en naturlig del av hverdagen siden de ble født. De har spilt spill fra de var små barn og opparbeidet både ferdigheter og vaner i en teknologisk verden. Det er også vanlig for dem å gjøre flere ting på en gang; multitasking. Tilsynelatende helt uproblematisk å se en film på den ene skjermen, samtidig som de chatter i vei i et sosialt nettverk på pc eller Ipad. De har opparbeidet evner som å sile informasjonsinntrykkene og å utelukke “støy” mens de absorberer informasjon.
Teknologiske endringer
Teknologi har endret samfunnet. Flere fysiske varer er blitt digitale; aviser, bøker, musikk og foto. Aviser illustrerer en forskjell mellom disse to gruppene; gjennomsnittsalderen på de som abonnerer på papiraviser øker hvert eneste år (digitale immigranter), mens de digitalt innfødte, også kalt n-generasjonen, leser avisen på nettet.
N-generasjonen lever sitt liv i de sosiale medier i langt større grad enn de digitale immigrantene. De snakker med venner på “Face”, de deler sine opplevelser på Instagram, de twitrer sine meninger og diskuterer på Twitter, mens atter andre lever sitt liv i en blogg. For de digitalt innfødte er dette naturlig, og samtidig nødvendig for å holde kontakt med likesinnede. De digitale immigrantene har også bruker også sosiale medier, men i mindre grad og vil parallelt abonnere på papiraviser og betale TV-lisens.
Hvem eier digitale produkter? 
Hvem som eier en fysisk vare er lett å vite, mens hvem som eier en digital vare er mindre opplagt. De fleste oppfatter det å ta en bok fra enn annen for å stjele/være ulovlig, mens det er mer uklart hvor grensen går for rett og galt når gjelder digitale varer. Vi står overfor store utfordringer med hvordan utforme og håndheve lover og rettigheter i den digitale økonomien.
De digitale immigranter som har vokst opp med fysiske varer, har et forhold til det å eie en vare og betale for den. De digitale innfødte derimot har vokst opp med digitale varer som de kan kopiere, dele og laste ned uten å betale noe. Hvorvidt det er riktig eller lovlig er en annen sak. Forskjellen her gjør at betalingsviljen spriker en god del mellom disse gruppene.
Utfordringer ligger i at det koster fortsatt å produsere artikler, forfatte bøker og komponere musikk, men hvordan skal vi ta betalt for det?
